GJENVINNING AV ARBEIDSKLÆR-

EN INTRIKAT LIGNING

Det er vanskelig å gjenvinne vanlige klær. Å gjenvinne arbeidsklær er enda vanskeligere. «Det er utrolig komplekse produkter», sier forsker Mats Johansson

Over 90 prosent av alle flasker og brusbokser som selges i Norge, pantes og gjenvinnes. Det tilsvarende tallet for tekstil er ca. 1  prosent.
– Iblant ser vi tall som indikerer at 20 prosent av tekstilene gjenvinnes, men da er det i form av isolasjonsmateriale eller de gråmelerte rengjøringsklutene som brukes på bilverksteder, forteller Mats Johansson, som jobber med forskning og innovasjon på Textilhögskolan i Borås.

DET ER MANGE grunner til den lave gjenvinningsgraden. I dag finnes det for eksempel ikke noen etablert infrastruktur som kan gjøre om plagg fra gjenvinningsbeholderen til nye klær. Men først og fremst kommer det av at klær ofte inneholder svært mange forskjellige materialer.
– En aluminiumsboks inneholder ikke noe annet enn aluminium. En vanlig enkel T-skjorte inneholder derimot mye mer enn bare bomullsstoff. Du har etiketten i nakken, du har sytrådene, du har kanskje trykk eller noen knapper. Det gjør gjenvinning vanskeligere fordi du ikke kan kjøre materialene i samme system.
Og hvis det er så vanskelig med en vanlig bomullsskjorte, begynner man å skjønne hvor komplisert det er å gjenvinne arbeidsklær.

– Arbeidsklær er utrolig komplekse produkter. Du har ytterstoff og fôr og flammehemmende midler og reflekser og glidelås og logoer og, ja, de kan inneholde et ubestemt antall materialer. Dessuten kan de være kontaminert, kanskje har de vært utsatt for oljesøl under bruk, noe som gjør det enda vanskeligere å gjenvinne dem.

ARBEIDSKLÆR PASSER GANSKE enkelt ikke inn i de automatiserte systemene som kreves for at gjenvinning skal fungere i stor skala. Også den høye kvaliteten på plaggene forårsaker problemer.

– Når du gjenvinner stoff, river du det fra hverandre for å kunne bruke fibrene til nye tråder, men ettersom arbeidsklær er så tettvevde, er de svært vanskelige å rive opp. Og når det så er gjort, er fibrene blitt så fragmentariske at kvaliteten på den nye tråden man vever av dem, blir dårlig. Det som gjør at arbeidsklærne har lang levetid (bra med tanke på bærekraft) er med andre ord noe som gjør dem vanskelige å gjenvinne (dårlig med tanke på bærekraft).

– Som designer, produktutvikler og lovgiver må man innse at dette er et komplekst spørsmål, fullt av motsetninger. Det finnes ikke ett enkelt svar på spørsmålet om hva som er best for miljøet.
For slitesterke arbeidsklær med mange funksjoner virker imidlertid gjenbruk å være det beste svaret. Det vil si at plagget brukes av flere personer over en lang levetid. Dessverre er også det vanskelig å få til i stor skala, mye på grunn av regelverket.

– Det finnes for eksempel sertifiseringer som garanterer at plagget beholder alle sine funksjoner i opptil 50 vask. Etter det er plagget ofte fortsatt bra, men det er ikke lenger sertifisert, og da er det mange organisasjoner som ikke får bruke det. Kanskje sertifiseringskravene skulle vært annerledes for brukte klær? Eller kanskje innkjøperne burde vurdere om det alltid er behov for nye, sertifiserte produkter?
Men det er ikke bare sertifiseringer som skaper vanskeligheter. Ett eksempel på regler som står i veien for gjenbruk, er at visse arbeidsklær må være utstyrt med refleks. Det betyr at selv om plagget fortsatt fungerer bra, men refleksen er skadet, så får det ikke brukes lenger. Et annet eksempel gjelder varselklær. Når de har mistet sin luminans og fargeintensitet, kan de ikke lenger brukes som sertifiserte arbeidsklær, og de kan heller ikke selges videre til privatpersoner fordi de kan være kontaminert.

– Selvsagt trengs det mer forskning for å gjøre tekstilindustrien mer miljøvennlig, men det som virkelig trengs nå, er å vurdere regelverket og logistikkjedene. Vi bør ikke spenne benkrok for oss selv og gå glipp av muligheter for gjenbruk.